Vevkjerringar eller langbein (Opiliones) er ei gruppe edderkoppdyr med særs lange bein sett i høve til kroppen. Gruppa er særs stor, med omkring 6 400 beskrivne artar[1], dei fleste i tropisk Sør-Amerika og Søraust-Asia. I Norden førekjem det 24 av dei[2]; 17 av desse er funne i Noreg[3]. Stikk i strid med kva mange trur er dei ikkje farlege i det heile teke.
Tovengjer av familien Tipulidae har òg særs lange bein og vert òg ofte kalla «langbeinar» eller «stankelbeinar»; desse er derimot lette å skilja frå vevkjerringane på at dei har tydelege vengjer og lang bakkropp.
Vevkjerringar har, som andre edderkoppdyr, todelt kropp delt i forkroppen prosoma og bakkroppen opisthosoma. Forkroppen er vidare delt inn i ei for-forkropp proterosoma og to fri ekstrasegment som dannar ei brei kopling med bakkroppen. Det er ikkje alltid like lett å sjå dette, og sjølv på ganske nært hald kan det verke som om kroppen berre består av eitt ovalt kroppssegment.
Klosaksane er små og består av berre tre segment, og pedipalpane er lange og liknar bein. Om lag midt oppe på kroppen til vevkjerringane sit det eitt par augo på ein slags «plattform» eller «pidestall» ein kallar ein augetuberkel. På bakkroppen har vevkjerringane eitt par med trakeopningar.
I motsetnad til hjå andre edderkoppdyr har vevkjerring-hannane ein penis.
Dei fleste vevkjerringar likar seg best i fuktige og skuggefulle område i skogbotnar og i holer. Dei lever stort sett av små virvellause dyr, men kan òg eta ein del små åtsel og daudt plantemateriale. Dei brukar pedipalpane til å føra maten til munnen, der dei først tygg han opp med klosaksene. Noko som skil vevkjerringane frå andre edderkoppdyr er at dei er i stand til å ta opp solide partiklar, ikkje berre flytande føde.
Vevkjerringar eller langbein (Opiliones) er ei gruppe edderkoppdyr med særs lange bein sett i høve til kroppen. Gruppa er særs stor, med omkring 6 400 beskrivne artar, dei fleste i tropisk Sør-Amerika og Søraust-Asia. I Norden førekjem det 24 av dei; 17 av desse er funne i Noreg. Stikk i strid med kva mange trur er dei ikkje farlege i det heile teke.
Tovengjer av familien Tipulidae har òg særs lange bein og vert òg ofte kalla «langbeinar» eller «stankelbeinar»; desse er derimot lette å skilja frå vevkjerringane på at dei har tydelege vengjer og lang bakkropp.
Vevkjerringer (Opiliones) tilhører edderkoppdyrene. De er helt harmløse og ufarlige for mennesker.
Det er beskrevet over 6 300 arter i verden. Vevkjerringer kan ha mange lokale navn på norske dialekter, særlig vanlig er langbein. De navneforveksles ofte med tovinge-gruppen stankelbein. Det offisielle norske navnet peker på at de ofte føler seg fram ved å bevege det andre beinparet fram og tilbake foran seg, med en bevegelse ikke ulik en vever som sender en skyttel fram og tilbake gjennom veven.
Det er funnet fossiler som regnes å være 400 millioner år gamle. De viser at vevkjerringer ikke har gjennomgått store anatomiske endringer siden den gang.
Vevkjerringer synes å ha bare ett ovalt rundt, kroppsavsnitt. Dette skiller dem fra edderkopper som har to tydelig adskilte avsnitt. Men vevkjerringene har egentlig to kroppssegmenter som er svært sammenvokst og det ser ut som om kroppen er ett segment. Det er ett hode-bryst-stykke (cephalothorax) og en bakkropp (abdomen). Bakkroppen har i alt ti tett sammenvokste ledd.
Hos noen arter er de første leddene på bakkroppen vokst til et lite ryggskjold (scutum).
Beina er gjerne svært lange i forhold til kroppen, og tynne. Det andre beinparet er ekstra lange og fungerer som følere eller antenner. Beina er ofte tydelig piggete, i noen tilfeller ekstremt.
Vevkjerringer har to øyne, midt foran på hodet, og kan se til hver side fra kroppen. Øynene sitter gjerne på en knøl (tuberkel) midt oppe på hodet. Under og foran øynene er det et par kraftige chelicerer («giftklør»), disse ender i en tang som ligner en liten krabbeklo. Ulikt edderkopper har vevkjerringene hverken giftkjertler eller kjertler som produserer silke.
Vevkjerringer er gjerne lys brune, gråbrune eller litt mørkt farget. Flere arter har mørkere tegninger eller mønster. Fargene varierer etter leveviset, en kan generelt si at de dagaktive artene er lysere farget. Noen er sterkere farget i oransje eller grønt.
Vevkjerringer puster med trakéer, slik som insekter, og ikke med boklunger som de fleste edderkopper. Hjertet er plassert i det første lange segmentet på beinet (femora). Derfor fortsetter beinet å bevege seg selv om vevkjerringen mister det. Dette kan vare noen minutter eller opptil en time. En regner med at dette er nyttig for vevkjerringer, som et middel for å komme seg bort fra farer, som angrep av rovdyr. Vevkjerringen som ikke beveger seg veldig raskt har dermed en mulighet å stikke seg bort og unnslippe.
Som andre edderkoppdyr har de en primitiv form for indre skjelett mellom tarmen og nervesystemet, en ansamling kompakt bindevev som danner et bruskaktig materiale som vokser i takt med dyret, og tjener som feste for visse muskelgrupper. Hos noen arter av vevkjerringer foregår det en kalsifisering av dette vevet.
De fleste arter har en ettårig livssyklus. Om dagen er de som regel litt gjemt i vegetasjonen, men noen er dagaktive. De fleste arter er aktive i mørke (nattaktive).
Noen arter kan utsondre en ubehagelig duft dersom de blir skremt.
De fleste vevkjerringer har et allsidig kosthold, alt fra andre mindre dyr, plantedeler og sopp inngår i menyen. Noen arter lever også av døde dyr (råtnende kjøtt) og dyreavføring. De kan ikke spinne eller lage fangstnett. Maten kommer de tilfeldig over. For å spise kommer de kraftige kjevene til nytte. Men, de har ikke gift som edderkopper, og er derfor helt ufarlige.
Mange arter leddyr har indirekte overføring av sæden til hunnen, det vil si at hannen avsetter en sædpakke hunnen plukker opp. Men slik er det ikke hos vevkjerringer, de har direkte overføring av hannens sæd til hunnen (sammenkobling). For å få til dette har hannen utviklet en meget lang og fleksibel penis.
Hunnen legger egg. Noen arter har ynglepleie.
Vevkjerringer kan ha ulike navn i de norske dialektene, som spindelkjerringer, spinnkjerringer, langbein, kongero, kongle, langfot-kongle, høyhest og kingelor. Noen kaller dem også stankelbein.
Inndelingen følger Kury, A.B.[1] Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter som tar for seg enkelte små grupper av leddyr. Heftene har bestemmelsesnøkkel for å finne navn på de enkelte artene. Et av heftene tar for seg vevkjerringene (se kilde).
Vevkjerringer (Opiliones) deles vanligvis i fire delgrupper (underordener). De er nærmest i slekt med midder (Acari).
Vevkjerringer (Opiliones) tilhører edderkoppdyrene. De er helt harmløse og ufarlige for mennesker.
Det er beskrevet over 6 300 arter i verden. Vevkjerringer kan ha mange lokale navn på norske dialekter, særlig vanlig er langbein. De navneforveksles ofte med tovinge-gruppen stankelbein. Det offisielle norske navnet peker på at de ofte føler seg fram ved å bevege det andre beinparet fram og tilbake foran seg, med en bevegelse ikke ulik en vever som sender en skyttel fram og tilbake gjennom veven.
Det er funnet fossiler som regnes å være 400 millioner år gamle. De viser at vevkjerringer ikke har gjennomgått store anatomiske endringer siden den gang.
