Sibirfuru eller sibirsk sembrafuru (Pinus sibirica eller Pinus cembra var. sibirica) er ein furuart som også blir omtalt som ein russisk underart av den svært like cembrafurua. I norsk skogbruk er det vanleg å kalle arten for cembrafuru.[1]
Frøkjernane frå sibirfuru kan etast og har tradisjonelt vore kjend som russenøtter i Noreg.
Sibirfuru eller sibirsk sembrafuru (Pinus sibirica eller Pinus cembra var. sibirica) er ein furuart som også blir omtalt som ein russisk underart av den svært like cembrafurua. I norsk skogbruk er det vanleg å kalle arten for cembrafuru.
Frøkjernane frå sibirfuru kan etast og har tradisjonelt vore kjend som russenøtter i Noreg.
Sibirfuru (Pinus sibirica) er en furuart. Den tilhører underslekten Strobus, som hovedsakelig er utbredt i Nord-Amerika og Øst-Asia. Sibirfuru ble tidligere ansett som en underart av den mellomeuropeiske sembrafurua og hadde det vitenskapelige navnet P. cembra subsp. sibirica.
Vanlig høyde er opptil 35 m og en stammediameter på 180 cm. Det største kjente eksemplaret er fra Altajfjellene og var 48 m høyt med en stammediameter på 350 cm. Barken er lysebrun eller gråbrun; kvistene er gule eller brungule og dekket av gule hår. Nålene sitter fem sammen og er litt krumme; de er 6–11 cm lange, 0,5–1,7 mm tykke og omtrent trekantede i tverrsnitt.[1][2]
Konglene er butt eggformete, 5–8 cm lange og 3–5,5 cm brede. Kongleskjellene er tykke og harde med en utstikkende spiss. Konglene er mørkeblå om sommeren og glinsende rødbrune når de er modne. Trærne er ganske gamle før de får kongler. Frøene er gulbrune, 10 mm lange og 5–6 mm brede.[3][2]
Sibirfuru vokser på våte steder, enten i rene bestander eller sammen med sibirgran og sibiredelgran. Arten er utbredt i Russland der den finnes i Uralfjellene og vestlige og sentrale Sibir østover til traktene ved Bajkalsjøen. Det er også et par isolerte forekomster på Kolahalvøya. Arten finnes også i Kasakhstan, Mongolia og Nord-Kina (Heilongjiang, Indre Mongolia, Xinjiang). De isolerte forekomstene i Nordøst-Kina har vært skilt ut som en egen art, Pinus hingganensis, men har ingen spesielle særtrekk.[1][2]
Sibirnøttekråke og sibirfuru har utviklet et mutalistisk forhold der frøene utgjør en stor del av føden til nøttekråka, samtidig som fuglen bidrar til å spre frøene. Andre dyr som eter frøene er smågnagere, sobel, sibirstripeekorn, ekorn og brunbjørn.[4] Lokalbefolkningen samler inn og spiser frøene. Før revolusjonen ble frøene også eksportert og ble i Norge kalt pinioler, zirbelnøtter eller russenøtter. På russisk kalles sibirfuru Сибирский кедр, «sibirsk seder».[1][5][6]
Dette treslaget ble innført til Norge rundt 1860. Det er gjort forsøk med arten som skogstre, og den er brukt til leplantning og som prydtre. Sammenlignet med vanlig furu tåler den mer skygge og fuktigere jord. Arten har spredd seg noe i indre strøk i Sør-Norge og nordover til Finnmark. Den vurderes som potensielt høy risiko i Fremmedartslista 2018.[6]
Sibirfuru (Pinus sibirica) er en furuart. Den tilhører underslekten Strobus, som hovedsakelig er utbredt i Nord-Amerika og Øst-Asia. Sibirfuru ble tidligere ansett som en underart av den mellomeuropeiske sembrafurua og hadde det vitenskapelige navnet P. cembra subsp. sibirica.
Vanlig høyde er opptil 35 m og en stammediameter på 180 cm. Det største kjente eksemplaret er fra Altajfjellene og var 48 m høyt med en stammediameter på 350 cm. Barken er lysebrun eller gråbrun; kvistene er gule eller brungule og dekket av gule hår. Nålene sitter fem sammen og er litt krumme; de er 6–11 cm lange, 0,5–1,7 mm tykke og omtrent trekantede i tverrsnitt.
Konglene er butt eggformete, 5–8 cm lange og 3–5,5 cm brede. Kongleskjellene er tykke og harde med en utstikkende spiss. Konglene er mørkeblå om sommeren og glinsende rødbrune når de er modne. Trærne er ganske gamle før de får kongler. Frøene er gulbrune, 10 mm lange og 5–6 mm brede.
Sibirfuru vokser på våte steder, enten i rene bestander eller sammen med sibirgran og sibiredelgran. Arten er utbredt i Russland der den finnes i Uralfjellene og vestlige og sentrale Sibir østover til traktene ved Bajkalsjøen. Det er også et par isolerte forekomster på Kolahalvøya. Arten finnes også i Kasakhstan, Mongolia og Nord-Kina (Heilongjiang, Indre Mongolia, Xinjiang). De isolerte forekomstene i Nordøst-Kina har vært skilt ut som en egen art, Pinus hingganensis, men har ingen spesielle særtrekk.
Sibirnøttekråke og sibirfuru har utviklet et mutalistisk forhold der frøene utgjør en stor del av føden til nøttekråka, samtidig som fuglen bidrar til å spre frøene. Andre dyr som eter frøene er smågnagere, sobel, sibirstripeekorn, ekorn og brunbjørn. Lokalbefolkningen samler inn og spiser frøene. Før revolusjonen ble frøene også eksportert og ble i Norge kalt pinioler, zirbelnøtter eller russenøtter. På russisk kalles sibirfuru Сибирский кедр, «sibirsk seder».
Dette treslaget ble innført til Norge rundt 1860. Det er gjort forsøk med arten som skogstre, og den er brukt til leplantning og som prydtre. Sammenlignet med vanlig furu tåler den mer skygge og fuktigere jord. Arten har spredd seg noe i indre strøk i Sør-Norge og nordover til Finnmark. Den vurderes som potensielt høy risiko i Fremmedartslista 2018.
