Lunden (Fratercula arctica), også kjent som sjøpapegøye eller lundefugl, høyrer til alkefuglane. Han er særmerkt av det fargerike nebbet sitt, som blir klart oransje under hekketida med gulraude konvekse striper bakover og er mørkebrunt inst mot hovudet.
Fuglen ein blågrå flekk omkring auget. På oversida er fuglen svart, på undersida er han kvit. Han har ein svart ring kring halsen, og er bleikt oskegrå på sidene av hovudet og på strupen. I vinterdrakt er føtene gulraude.
Ein vaksen lundefugl er mellom 28 og 35 cm lang, og har eit vengespenn på 50–60 cm. Lunden viser uvanleg dugleik i å symje og dukke, han kan flyge lågt over bølgjene og kan skjere gjennom dei med nebbet medan vengene og føtene slår ned i vatnet. Han slår med dei korte vengene i høg frekvens og når opp i ei ganske god flygefart. Føda er mest fisk, men lunden kan òg ta noko krepsdyr. Levetida er rundt 25 år.
Habitatet til denne alkefuglen er først og fremst i Nord-Atlanteren, det finst dessutan populasjonar i Nordsjøen, inn i Barentshavet og i Nordishavet nord til 80°N. Hekking går føre seg både på fastlandet og på øyar, meir enn halve verdspopulasjonen kan hekke på Island.
Lundefuglen hekkar i koloniar. Hekkesesongen er frå april til august, resten av året lever fuglane på havet. I Noreg hekkar lundefuglen på Vestlandet, men dei store koloniane finst frå Lofoten og nordover. Desse koloniane kan vere på fleire hundre tusen fuglar, den største kolonien er den på Røst og har vore på over 1,3 million par. I fuglefjellet bygger lundefuglen reiret sitt i gangar som han grev sjølv, eller i jordhòler eller små hòler i steinurer og i fjellsprekker. Hoa legg egg i mai–juni, og begge foreldra rugar dei. Paret får ofte berre ein unge, som blir i reiret i ca 40 dagar, og han vert veldig feit. Derfor var lundefuglungane eit lett bytte for fangstfolk då slik fangst var tillaten. I Nord-Noreg har fangst av lundefugl vore ei viktig tilleggsnæring opp igjennom hundreåra, bl.a. med hjelp av lundehund. Lundefuglen er no på nasjonal raudliste (2006) for trua artar i Noreg med status «sårbar (VU)».
Lundefugl på Fugleøya Runde
Lundefugl på Fugleøya Runde
Kommunevåpenet til Værøy med lundefugl.
Frimerke frå Færøyane med lundefugl
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Lundefugl Lunden (Fratercula arctica), også kjent som sjøpapegøye eller lundefugl, høyrer til alkefuglane. Han er særmerkt av det fargerike nebbet sitt, som blir klart oransje under hekketida med gulraude konvekse striper bakover og er mørkebrunt inst mot hovudet.
Fuglen ein blågrå flekk omkring auget. På oversida er fuglen svart, på undersida er han kvit. Han har ein svart ring kring halsen, og er bleikt oskegrå på sidene av hovudet og på strupen. I vinterdrakt er føtene gulraude.
Ein vaksen lundefugl er mellom 28 og 35 cm lang, og har eit vengespenn på 50–60 cm. Lunden viser uvanleg dugleik i å symje og dukke, han kan flyge lågt over bølgjene og kan skjere gjennom dei med nebbet medan vengene og føtene slår ned i vatnet. Han slår med dei korte vengene i høg frekvens og når opp i ei ganske god flygefart. Føda er mest fisk, men lunden kan òg ta noko krepsdyr. Levetida er rundt 25 år.
Habitatet til denne alkefuglen er først og fremst i Nord-Atlanteren, det finst dessutan populasjonar i Nordsjøen, inn i Barentshavet og i Nordishavet nord til 80°N. Hekking går føre seg både på fastlandet og på øyar, meir enn halve verdspopulasjonen kan hekke på Island.
Lundefuglen hekkar i koloniar. Hekkesesongen er frå april til august, resten av året lever fuglane på havet. I Noreg hekkar lundefuglen på Vestlandet, men dei store koloniane finst frå Lofoten og nordover. Desse koloniane kan vere på fleire hundre tusen fuglar, den største kolonien er den på Røst og har vore på over 1,3 million par. I fuglefjellet bygger lundefuglen reiret sitt i gangar som han grev sjølv, eller i jordhòler eller små hòler i steinurer og i fjellsprekker. Hoa legg egg i mai–juni, og begge foreldra rugar dei. Paret får ofte berre ein unge, som blir i reiret i ca 40 dagar, og han vert veldig feit. Derfor var lundefuglungane eit lett bytte for fangstfolk då slik fangst var tillaten. I Nord-Noreg har fangst av lundefugl vore ei viktig tilleggsnæring opp igjennom hundreåra, bl.a. med hjelp av lundehund. Lundefuglen er no på nasjonal raudliste (2006) for trua artar i Noreg med status «sårbar (VU)».
LundefuglLundefugl på Fugleøya Runde
Lundefugl på Fugleøya Runde
Kommunevåpenet til Værøy med lundefugl.
Frimerke frå Færøyane med lundefugl
Lunde eller lundefugl (Fratercula arctica), også kjent som sjøpapegøye, er en pelagisk dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lunder i alkefamilien. Arten er monotypisk og hekker langs kystene på begge sider av Nord-Atlanteren. Arten ble fra til 2017 regnet som livskraftig på IUCNs rødliste, men den europeiske bestanden har hatt sterkt tilbakegang (50–79%) gjennom de seneste tre generasjonen (65 år).[3] Klassifiseringen har derfor blitt løftet til sterkt truet i Europa[3] og sårbar på den internasjonale rødlisten[1].
Artens vitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt til «arktisk lillebror». Det betyr snarere «liten arktisk broder (i betydningen trosfelle i kloster)», noe som trolig refererer til den sorte og hvite fjærdrakten som kan minne om munkekutter.
Lundens kraftige utfarging i hekketiden har gitt arten den beskrivende betegnelsen sjøpapegøye.
Nebbet har klare farger i hekkesesongen. Det har gulrøde konvekse striper bakover og er mørkebrunt bakerst. Omkring øyet har fuglen en blågrå flekk. På oversiden er fuglen sort, på undersiden er den hvit. Den har en sort ring rundt halsen, og er blekt askegrå på sidene av hodet og på strupen. Vinterdrakten er uanselig i utfarging. Kinnene mørkere grå, og nebbet mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner på voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.
En voksen lunde blir typisk 26–29 cm lang og veier omkring 300–600 g. Arten har et vingespenn på 47–63 cm. Med opp mot 400 vingeslag i minuttet kan fuglene oppnå en toppfart på cirka 85 km/t. Føttene har svømmehud mellom tærne og brukes som ror når fuglen dykker.
Lunden lever typisk til den blir omkring 20–25 år gammel. Høyeste kjente alder for en fugl merket i Norge er 36 år.[4]
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Nettleship & Bonan (2018).[5] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008)[6] og Syvertsen et al. (2017).[7]
Lunden er en relativ taus fugl. Den har imidlertid en dempet, gryntende «arr-uh»-lyd som kan høres på hekkeplassen.
I hekkesesongen (fra april til august, av og til begynnelsen av september) inntar arten hekkeplassene i fuglefjellene, resten av året tilbringes på åpent hav.
Lunden hekker i kolonier på begge sider av Nord-Atlanteren, fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja i Russland i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs atlanterhavskysten.
I Norge hekker lunden fra Vestlandet og nordover. Øya Runde på Sunnmøre er i så måte en viktig hekkeplass for lunden i sør. Den største kolonien befinner seg imidlertid på Røst i Lofoten. Slike kolonier kan bestå av flere hundre tusen fugler. I 2005 ble kolonien av lunde på Røst anslått av eksperter til cirka 433 000 hekkende par.[8]
Bestanden av lunde i Nord-Atlanteren ble i 2005 av eksperter anslått til cirka 5,5–6,6 millioner hekkende par, hvorav den norske bestanden utgjør cirka 1,7 millioner par.[9] Av disse hadde 900 000 tilhold i Barentshavet, 800 000 i Norskehavet og 14 000 i Nordsjøen.[9]
I fuglefjellet bygger lunden reir i ganger som den graver ut selv, jordhuler eller små hulrom, i steinurer og i fjellsprekker. Hunnen legger ett egg i mai-juni, som ruges av begge foreldrene. Ungen klekkes etter 40–45 dager og blir i reiret til den er fullt flygedyktig og uavhengig av foreldrene, som regel etter 5–7 uker (avhengig av næringstilgangen). Paradoksalt nok kan ikke ungen svømme til å begynne med, så skulle den falle på havet før den er flygedyktig vil den drukne.
Lunden spiser småfisk, muslinger, ormer og krepsdyr. Fisken fanges typisk i dykk ned til omkring 30 meter dyp, men fuglen kan i enkelte tilfeller dykke ned mot 60 m.[1] Dykk til 68 m har blitt registrert.[10] Lunden bruker vingene som luffer når den dykker. I overnebbet har lunden små bakoverliggende tagger som den bruket tungen til å presse fast byttet i. Dette gjør at fuglen i stand til fange fisk flere ganger under samme dykk. Når det ikke er kyllinger i reiret svelges gjerne byttet under vann.
Når ungen har klekket jakter lunden som regel innenfor en radius av 10 km fra reiret, selv om den av og til kan fly opp mot 50–100 km for å jakte.[1] Imidlertid varierer jaktradiusen mye mellom de ulike populasjonene. I så måte er det kjent at norske fugler i snitt flyr hele 118,5 km for å jakte, noe som er betydelig lenger enn hos andre populasjoner. Bare den kanadiske populasjonen er i nærheten, med et snitt på 96,67 km. Kortest flyr de irske fuglene, med et snitt på kun 3 km.
Lunden er oppført på Nasjonal rødliste og regnes somsårbar.[11] Hvert år overvåkes bestandene langs norskekysten via overvåkingsprogrammet SEAPOP. Resultatene viser at de fleste koloniene stuper i antall hekkende par, spesielt på Røst utenfor Lofoten. Da overvåkingen startet i 1979 var antall hekkende par estimert til 1,5 millioner på Røst, i 2014 telte forskerne 310 000 hekkende par. Årsaken til nedgangen er sammensatt, men endringer i næringstilgang på grunn av fiskeri og endringer i klima antas å være primærårsakene.
I flere land har fangst av lundefugl vært en viktig næring opp igjennom århundrene, i Norge blant annet med støtte fra norsk lundehund. En hund som på grunn av sin spesielle anatomi ble avlet for sine klatre- og jaktegenskaper.
Lunde eller lundefugl (Fratercula arctica), også kjent som sjøpapegøye, er en pelagisk dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lunder i alkefamilien. Arten er monotypisk og hekker langs kystene på begge sider av Nord-Atlanteren. Arten ble fra til 2017 regnet som livskraftig på IUCNs rødliste, men den europeiske bestanden har hatt sterkt tilbakegang (50–79%) gjennom de seneste tre generasjonen (65 år). Klassifiseringen har derfor blitt løftet til sterkt truet i Europa og sårbar på den internasjonale rødlisten.
Artens vitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt til «arktisk lillebror». Det betyr snarere «liten arktisk broder (i betydningen trosfelle i kloster)», noe som trolig refererer til den sorte og hvite fjærdrakten som kan minne om munkekutter.
.jpg)
