Rogn (Sorbus aucuparia) eller raun er eit lauvtre i planteslekta Sorbus og sorterer under rosefamilien. Namnet rogn kjem frå norrønt «reynir» som har samanheng med ordet raud.
Rogn veks som pionertre og i skogbryn over heile Europa, bortsett frå i Middelhavslanda og i Alpane. Treet finst i heile Noreg og opp til 1500 moh. i sør. Det veks i alle jordtypar, frå våt og sur jord til næringsfattig sandjord. Rogna er lyskrevjande, men toler vind. Rognetre kan bli opptil hundre år gamle.
Treet kan bli opp til 10 meter høgt, avhengig av klima. Langs kysten og i fjellet kan rogn også vere i buskeform. Unge tre er slanke og kjegleforma, men etter som tida går blir dei meir avrunda og buskete. Dette er fordi treet ofte manglar eigentlege toppskot.
Borken er brun og glatt. På eldre tre kan han sprekke opp.
Blada er taggete og smale og sit parvis saman. Treet feller dei om hausten.
Rogna har talrike kvite blomar i ein halvskjerm som blir til små, epleaktige bær. Blomane trekkjer til seg fluger og har difor ei sterk, stram lukt som likevel ikkje rekk langt frå treet, slik god lukt frå til dømes syrin eller kaprifolium gjer.
Når bæra blir mogne på haustsida, får dei ei raudoransje farge. Skalet er mjukt og tynt. Dei er sure, men fuglar, særleg trost og sidensvans, likar smaken, og sørgjer for at dei blir spreidde. Nye rognetre kan veksa så godt som overalt: På tak, murar, i bergveggar, og i kronene eller stubbane av gamle tre.
Rogna skal ha sterke magiske krefter, og er blitt brukt som tuntre i både Skottland og Finland for å verna mot alt vondt. I norrøn tid var treet vigd guden Tor, og det opptrer i fleire segner.
I Noreg knyter det seg særleg magiske førestillingar til flogrogn, det vil seia rogn som har spira og slege rot oppe i andre tre. Ski laga av slik rogn skulle gå mest av seg sjølv, økseskaft av flogrogn gav vern mot sjølvhogg, og rogn brukt i ymse reiskapar skulle gje vern mot trolldom og vonde makter.[1]
Rogn blir nytta i treforedlingsindustrien og som fyringsved. Rogneveden er hard og seig, og eignar seg godt som dreieemne og som skaft til ulike verktøy. Tidlegare vart rogn òg brukt til å lage ski og på grunn av styrken har det og vore vanleg med rogn til sleggeskaft[2].
Borken kan brukast til garving og har òg vore brukt som dyrefôr.
Bæra er sure, men kan nyttast i til dømes rognebærgelé. Frysing av bæra gjer dei mindre sure, men senker òg innhaldet av pektin slik at dei blir mindre eigna til gelélaging. Rognebær skal òg vera ein viktig ingrediens i brennevinet Gammel Dansk.
Tidlegare blei rognebær brukt som urindrivande middel, mot nyrestein og mot skjørbuk.
Ville dyr som elg et gjerne bork, tynne kvistar og blad av rogn.
Rogn er kommuneblomen til Skaun kommune.
Fram til 1800-talet, då ein byrja med skogplanting, var rogna det einaste treslaget på Jæren.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Rogn Rogn (Sorbus aucuparia) eller raun er eit lauvtre i planteslekta Sorbus og sorterer under rosefamilien. Namnet rogn kjem frå norrønt «reynir» som har samanheng med ordet raud.
Rogn (Sorbus aucuparia) er et løvtre som hører til asalslekten innenfor rosefamilien. Navnet kommer fra norrønt «reynir», som har sammenheng med fargen rød.
Rogn vokser som pionertre og i skogbryn i store deler av Europa inkludert Island og i Vest-Sibir, Kaukasus og Nord-Anatolia. Den er formrik, og i Norge finnes underartene skogrogn (subsp. aucuparia) og fjellrogn (subsp. glabrata). Den sistnevnte har blad som er hårløse på undersiden og avlange frukter. I Europa mangler rogn bare på Svalbard, Færøyene, steppene i Øst-Europa og de varmeste områdene ved Middelhavet. Treet er utbredt over hele Norge, opp til 1500 moh. i sør. Det vokser i alle jordtyper, fra våt og sur jord til næringsfattig sandjord. Rogna er lyskrevende, tåler mye vind, og kan bli opptil hundre år gammel.
Treet kan bli opptil ti meter høyt, avhengig av klima. Langs kysten og i fjellet kan rogn også finnes i buskform. Unge trær er slanke og kjegleformet i kronen, men etter som de blir eldre blir de mer avrundede og buskete. Dette er fordi treet gjerne mangler egentlige toppskudd. Bladene er taggete og smale og sitter parvis sammen. Treet feller bladene om høsten. Barken er brun og glatt, men på eldre trær kan den sprekke opp. Rogn er som treslag hard og seig. Ytterveden er gylden og lys. Kjerneveden er lysebrun.
Rogna har tallrike hvite blomster i en halvskjerm som blir til små, eplelignende bær. Blomstene har en sterk, stram lukt som tiltrekker seg fluer, men lukten rekker ikke langt fra treet, slik som den søtlige lukten fra for eksempel syrin og kaprifol gjør.
Når bærene blir modne på høsten får de en rødoransje farge. Skallet er mykt og tynt, og bæra er sure. Men fugler som trost og sidensvans liker smaken, og sørger for at frøene blir spredt omkring. Unge rognetre kan vokse så godt som overalt; På tak, murer, i fjellvegger og i kronene eller stubbene av gamle trær.
Rognebærene inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin, askorbinsyre, eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca. 1 %), fruktsukker og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin.
Rogn blir brukt i treforedlingsindustrien og som fyringsved. Rogneveden er hard og seig, og egner seg godt som dreieemne og som skaft til forskjellige verktøy og redskap. Tidligere ble rogn også brukt til å lage ski.
Barken kan brukes til garving.
Løv fra rogn ble i tidligere tider anvendt som dyrefôr. Elg og andre hjortedyr spiser gjerne barken, tynne kvister og blad av rogn. Rognbladene smaker nesten som bitre mandler, og kan godt spises også av mennesker, men i mindre mengder.
Rognebæra er sure, men kan likevel brukes i for eksempel rognebærgelé eller som smaksetting på sprit. Rognebær inngår som en viktig ingrediens i Gammel Dansk. I tidligere tider ble bærene brukt som urindrivende middel, mot nyrestein og skjørbuk. Kuldepåvirkning gjør at de bitreste smaksstoffene dempes betraktelig. Høsting av rognebær til vinlegging skjer derfor gjerne senhøstes, dvs. etter første frostnatt. Alternativt kan bærene gies et opphold i fryseboks.
Rogn er kommuneblomsten til Skaun kommune i Trøndelag.
I norrøn tid var treet viet til guden Tor. Rogn opptrer også i flere folkesagn. Dette gjorde at det var knyttet mye overtro til rogn og den skulle ha magiske egenskaper.
I Æsops fabler, som på 1700-tallet ble oversatt til engelsk av George Fyler Townsend, er det en historie om: The Fox and the Sour Grapes. Der heter det om druene at: «They´re probably sour anyway». I norden, der det ikke var vanlig å dyrke druer, er derfor historien blitt omsatt, slik at det i den danske oversettelsen (fabel 11) heter det: "De er sure", sir ræven om rønnebær, for dem kan den ikke nå, så kalder den dem for grønne bær, som ikke er værd at få. – På norsk folkemunne: Høyt henger de – og sure er de, sa reven.
Flere steder som Skottland og Finland ble rogn anvendt som tuntre til vern mot ondskap.
Fram til 1800-tallet, da man begynte med skogplanting, var rogna det eneste treslaget på Jæren.
Blomster.
Rogneblad og umodne bær.
Modne rognebær.
Typisk høstfarge.
Rogn med kjerneved
Rogn med kjerneved gjennomkuttet
Rogn (Sorbus aucuparia) er et løvtre som hører til asalslekten innenfor rosefamilien. Navnet kommer fra norrønt «reynir», som har sammenheng med fargen rød.
